Psykologi og spillkarakterer

Bilde 3
Jeg spilte WoW i et par år, men det tok meg lang tid å finne ut hvilken rase og hvilket yrke karakteren min skulle ha.

 

Jeg har lenge vært interessert i psykologien bak karakterene i spill, og har spilt mye selv gjennom årene. Jeg har alltid vært veldig klar på at jeg velger å spille kvinnelige skikkelser så langt det lar seg gjøre, mye fordi den feministiske siden av meg liker å se sterke kvinner i et manndominert medie, men også fordi jeg foretrekker de kvinnelige skikkelsene fordi de ofte er hurtigere og mindre. Det finnes dessverre få spill der man kan velge mellom ulike varianter av kvinneskikkelser på lik linje med de ulike variasjoner av mannlige karakterer (Tekken er et av de) hvor man kan velge mellom de store, sterke og treige, de kjappe, små og smidige, and so on.
Men selv i slike spill hvor jeg kunne valgt en kvinnerolle som er like fysisk sterk som en mann, velger jeg ofte karakterer som lar meg være kjapp på avtrekkeren og slippe unna grepet på de største motstanderne. I tillegg foretrekker jeg å sloss mot motstanderne fra avstand, noe som sikkert har en sammenheng med at jeg kan være konfliktsky.Happy_halloween_by_Alephunky

De egenskapene man velger at karakteren sin skal ha kontrollerer som regel måten man spiller på, men også utseendet til karakteren man velger kan ha mye å si for hvor tilknyttet man føler seg til karakteren sin. Personlig foretrekker jeg å se på noe pent når jeg skal tilbringe time på time med å stirre i bakhodet på noen.

Mark Coulson fra Middlesex Universitet forsker på psykologiske effekter av videospill. Han sier at de fleste mennesker ønsker å skape en ideell versjon av seg selv når de blir tilbudt å skape sin egen avatar (Gamespot, 2014). Det kan være avatarer som er mer attraktive, sterkere, eller mer atletiske, men han påpeker at hvis avataren blir for heroisk eller for ulik spilleren, kan spilleren miste en viktig link til avataren sin. Dette kaller han ‘a sense of immersion’, en fysisk og/eller psykologisk link mellom avataren og spilleren. Denne ‘nedsenkingen’, fra høyere, gudelignende makter, bidrar til at spilleren får en følelse av at avataren er dem selv, at de ikke spiller en karakter i spillet, men at avataren deres er en forlengelse av dem selv. Han fortsetter med at hvis spilleren anser handlinger i gamespace til å være hans/hennes egne handlinger, vil plottet, handlingene, de moralske valgene og de følelsesmessige hendelsene i spillet få større effekt, og dermed skape et mer reellt spill (Gamespot, 2014).

Så med dette kan vi jo konkludere med at jeg er svært overfladisk og usikker, og bevisst eller ubevisst forsøker å selvrealisere meg selv gjennom spillkarakterene mine. Eller kanskje jeg bare er vant med å måtte spille kvinneskikkelsen fordi min eldre bror alltid hadde førstevalget. Uansett grunnen, er det veldig interessant å forske på!

Her kan man se den korte videoen fra Gamespot. Anbefales!
Coulson at Gamespot

 

Advertisements