The Bechdel Test

To kvinner – snakker sammen – om noe annet enn en mann. Det høres ut som en dårlig setning i en dårlig bok, men det er faktisk kriteriet i det som kalles Bechdel-testen. Disse tre kriteriene ble skapt som et humoristisk innslag i en tegneserie av Alison Bechdel i 1985. Det er et simpelt verktøy, men det har vist seg å være effektivt i kulturstudier hvor man ønsker å avsløre skjevheter mellom kjønn. Denne testen anvendes på alle former for litteraturtekster, altså bøker, tegneserier, filmer og til og med i videospill.

Dessverre er det slik at videospill verden over svært sjeldent består Bechdel-testen. Det er kun en liten håndfull spill som består testen med glans, som også har gjort et nummer ut av å skape gode, varierte og tredimensjonale karakterer. Med andre ord, de aller fleste spill fokuserer ikke på kvinnerollene i større grad enn at det er noe som “må” være med.

Så hvorfor er det så få filmer, tv-programmer og spill som faktisk har fler enn en kvinnelig rolle (som er navngitt), hvor disse kvinnene snakker om noe annet enn en mann? Dette er snakk om et kvinnesyn som tilhører 50-tallet hvor “ingen vil tro på en kvinnelig politibetjent” og “kvinner snakker bare med andre kvinner om ting som neglelakk og sminke” hører hjemme. Visstnok mister publikum interessen så fort vi ser to kvinner som snakker sammen, og bare får vi tilbake denne interessen hvis en oppdager et mannsnavn i samtalen. Jennifer Kesler skriver i en artikkel om hvordan filmskolen lærte opp henne og andre studenter til å tilrettelegge fortellinger for den hvite mannlige rollen, og da hun forsøkte å skrive manus med sterke kvinnelige roller fikk hun beskjed om at dette ikke kom til å selge, på grunn av publikum. Men de ble også opplært til å skrive direkte til den yngre generasjonen, og denne generasjonen har ikke de samme synspunktene på kvinneroller som den eldre generasjonen har. De er godt vante med kvinnelige autoritetsroller, men får svært sjeldent muligheten til å se filmer hvor den eldre generasjonens kvinnesyn ikke presses på dem.

Så hvor går grensen for når eller hvordan en historie ville endret seg dersom karakterene hadde endret kjønn? Hadde det blitt den store forskjellen? Innholdsmessig kan man jo håpe på at historien hadde vært helt den samme, men karakterene hadde nok ikke hatt de samme forventningene til seg. Ved å endre en eller flere hovedpersoner krever det at man også skaper motsetninger i andre personer, deriblant kjønn og egenskaper de har. Å endre et litterært univers på denne måten vil si at man samtidig får en ny synsvinkel, noe som også medfører en ny sjangermessig skrivemåte, med spesifikke litterære grep og dramaturgi. Det er dermed ikke sagt at det, rent teknisk, er “bare bare” å endre kjønn på hovedkarakterer. Men betyr det at man i det hele tatt ikke skal forsøke?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s